Tradisjonell litteratur fra 1900 – i dag

 Den tradisjonelle litteraturen på 1900-tallet, altså den litteraturen som ikke er modernistisk, preges særlig av tre ting: realistiske romaner, tendenslitteratur, og dikt på fast rim og rytme. Dette er litteratur som på forskjellige måter viderefører arven etter Ibsen, Bjørnson, Kielland og de andre store realistene fra 1870 og 80-tallet.

Kort sagt

– om tradisjonell litteratur etter 1900

Nyrealisme 1905 – 1930

Nyrealismen, eller etisk realisme som den også kalles, er en retning innen norsk litteratur mellom 1905 og 1930. Man kan si at nyrealistene både fortsatte og videreutviklet den realistiske litteraturen fra 1870- og 80-tallet, ved å skrive om mennesker og samfunn på en realistisk måte. Grunnen til at det gjerne kalles etisk realisme, er at litteraturen på denne tiden gjerne er mer opptatt av å skrive om enkeltmenneskers moralske valg, enn å skrive samfunnskritisk.

Tre stikkord som kjennetegner nyrealismen, er arbeiderlitteratur, heimstaddiktning og historiske romaner. Arbeiderlitteraturen var kort sagt litteratur skrevet av arbeidere, om arbeidere og for arbeidere. Forfatterne tilhørte altså arbeiderklassen, de skrev om livet som arbeidere, og leserne deres var for det meste arbeidere selv. Dette passer med mye av den nyrealistiske litteraturen. Heimstaddiktning – hjemstedsdiktning – er litteratur som handler om forfatterens lokalmiljø. 

De historiske romanene er lange romaner om Norge i middelalderen, om bondesamfunnet på 1700-tallet, og lignende. Mange av de historiske romanene er slektsfortellinger, der man følger en familie gjennom flere generasjoner. Flere av de historiske romanene i denne perioden kan leses som fortellinger om arbeiderklassens fremvekst.

 

09:43
Om litteraturen mellom 1905 og 1930.
10:36

En nyrealistisk novelle, og et godt eksempel på arbeiderlitteratur og heimstaddiktning.

03:13

Rudolf Nilsen var en arbeiderdikter som skrev under nyrealismen. Diktene hans er som regel på fast rim og rytme, og han valgte ofte bylivet som motiv.

Kulturdebatten på 1930-tallet

 På 1930-tallet fikk vi en hissig kulturdebatt i Norge. Debatten dreide seg om seksualmoral, barneoppdragelse og kristendommens plass i samfunnet. Det var to fronter som stod mot hverandre: De kulturradikale og de kulturkonservative. De kulturradikale var inspirert av psykologen Sigmund Freud, og mente at mennesket er styrt av ubevisste drifter, og at det er skadelige å undertrykke driftene sine, fordi det kan føre til psykiske lidelser. De radikale argumenterte derfor for at vi burde ha en friere seksualmoral og friere barneoppdragelse. De konservative forsvarte kirken og den tradisjonelle moralen, og mente at samfunnet burde styres etter kristne verdier.

 

09:19
Striden mellom de kulturradikale og de kulturkonservative.

Kamplyrikk 1930 – 1945

Kamplyrikk var samfunnsengasjerte motstandsdikt som ble skrevet rett i forkant av andre verdenskrig, og under krigen. Kamplyrikken er tradisjonell i sin form – den er altså skrevet på fast rim og rytme, og ikke frie vers. Diktene har et tydelig politisk eller moralsk budskap: De handler om samhold, og de oppfordrer til motstand mot nazismen og den tyske okkupasjonsmakten. Under krigen ble kamplyrikken publisert illegalt, og mange av diktene har en svært enkel form, noe som gjorde det enkelt å lære dem utenat.

 

04:16
Samfunnsengasjerte motstandsdikt skrevet før andre verdenskrig, og under krigen.

Etterkrigslitteraturen

Etter andre verdenskrig ble det skrevet samfunnskritiske tendensromaner som på forskjellige måter tematiserte maktmisbruk og undertrykkelse. På 1950 og 60-tallet var det flere debatter i Norge om hvor grensene for ytringsfrihet skulle gå. Enkelte forfattere skrev åpent og detaljert om seksualitet, noe som første til store og sensasjonpregede rettssaker om pornografi og trykkefrihet.

 

05:51
Om litteratur på 1950- og 60-tallet. Agnar Mykle, Jens Bjørneboe og Torborg Nedreaas.

Politisk engasjert litteratur på 1970-tallet

På 1970-tallet var mange norske forfattere medlemmer av det revolusjonære kommunistpartiet AKP (ml), og de skrev en type propagandapreget litteratur, som kalles sosialrealisme. Sosialrealismen har mye til felles med den realistiske tradisjonen fra tidligere: Forfatterne ønsket å beskrive virkeligheten på en sannferdig og gjenkjennelig måte. Historiene de skrev hadde en tydelig tendens, altså var det liten tvil om hva som er holdningen til forfatteren.

En del er imidlertid unikt for sosialrealismen. Det ene er at dokumentarstoff og fiksjon ofte blandes. Flere av romanene tar utgangspunkt i faktiske historiske hendelser, og avsnittene veksler mellom å være dokumentar og fiksjon. I tillegg kommer det at sosialrealismen er mer propagandapreget enn andre former for realisme. Dette er særegent for sosialrealismen på 1970-tallet.

Det ble også skrevet mye feministisk litteratur på 1970-tallet. Dette har en kulturhistorisk sammenheng: Kjønnsrollemønsteret var i ferd med å endre seg, stadig flere kvinner tok høyere utdanning, og kvinnene ble mer og mer økonomisk uavhengige. På denne tiden fikk vi flere skilsmisser, og et krav om selvbestemt abort. De fleste forfatterne som skrev feministisk litteratur, skrev på en realistisk måte: De satte problemer under debatt, ved å vise frem urettferdigheten i samfunnet.

06:52
Om politisk engasjert litteratur på 1970-tallet, og Tor Obrestads roman Sauda! Streik!.
04:39
Særlig om Gerd Brantenbergs satiriske roman Egalias døtre (1977).

Virkelighetslitteraturen på 2000-tallet

En av de store tendensene i norsk litteratur siden 2000, er den såkalte «virkelighetslitteraturen». Dette er litteratur som utvisker skillet mellom fakta og fiksjon, ved å ligge veldig tett opp mot virkeligheten. Forfattere av virkelighetslitteraturen bruker faktiske hendelser og levende modeller som personer i romaner, og bøkene de skriver har gjerne et sterkt selvbiografisk preg, ved at de har en handling som er svært likt forfatternes egne liv.

Virkelighetslitteraturen har skapt en del debatt. Noen mener at de har blir utlevert i disse bøkene, og at forfatterne ærekrenker levende og døde familiemedlemmer, uten at man kan forsvare seg. Forfatterne svarer gjerne med at man ikke må misforstå: Dette er fiksjon, det er oppdiktet – samtidig som det er veldig likt, eller helt identisk med, virkeligheten.

Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal og Vigdis Hjorth er tre forfattere som skriver denne typen litteratur.

 

05:17

Denne videoen tar for seg en av de største tendensene i litteraturen på 2000-tallet.

Studiehefte om tradisjonell litteratur etter 1900

Med litteraturhistorisk stoff og tekstanalyser.