Oppgaver om realisme og naturalisme

Repetisjonsoppgaver

 

  1. Hva mener man med «det moderne gjennombruddet»?
  2. Hvem var Georg Brandes, og hvilken rolle spilte han i det moderne gjennombruddet?
  3. Hva er tendenslitteratur?
  4. Ibsens brukte ofte retrospektiv teknikk i sine skuespill. Hva er det?
  5. Hva kjennetegner et borgerlig samtidsdrama?
  6. Naturalistene mente at mennesket er determinert. Hva mener de at determinderer oss?
  7. Realistene ønsker å skrive samfunnskritisk litteratur. Hvilket ting, helt konkret, er det de kritiserer?

Arbeidsoppgaver

 

1) Realistiske trekk i Alexander Kiellands noveller.

 

Les novellene “En god samvittighet” og “Ballstemning”. Skriv en tekst der du forklarer hvordan Kielland setter problemer under debatt, og hvordan personenen i hans kan kalles “flate typer”. Bruk eksempler fra de to novellene i teksten din.

2) Naturalistiske trekk i Arne Garborgs roman Mannfolk (1886)

 

Arne Garborgs roman Mannfolk regnes som et av de viktigste verkene fra naturalismen i Norge. Samarbeid med andre elever, og studer romanutdraget. Hvilke typisk naturalistiske motiver finner dere? Hvordan er språket i replikkene? På hvilken måte er besdkrielsen av Oline naturalistisk? Hvordan ser man ideen om deteriminsme her?

Mannfolk

Helene var glad i barnet sitt; der var selskap i det. Når ho var oppe sat ho og sauma på barnekleda, men helst på dåpsskjorta; og dette arbeidet var hyggjeleg. Ender og gong gjekk ho bort til senga og såg etter om barnet sov. Og barnet sov mest alltid. Då kunne ho kjenne seg glad; og ho bøygde seg ned mot det sovande andletet og sukka; ja, sov du, stakkaren! du skal ikkje lide vondt, så lenge eg kan hjelpe deg.

Men så var det det, at ho snart laut tenkje på å få barnet bortsett. Det gjekk ikkje for henne å leva lenge på denne måten; og ho fekk dertil streve for to no. Så sat ho og braut hovudet med, kvar ho skulle gjera av vesle Gunda, men det var tunge tankar, for det var ikkje sagt korleis Gunda fekk det, når ho kom til framande.

Når Helene sat og tenkte på dette, kunne ho bli så sorgfull og lei av seg at ho grét. Å nei, nei, at ho skulle ha vore slikt eit svin; at ho skulle ha stelt seg så ulikleg. No fekk ho svi for det, og anna kunne ho ikkje vente. Men så gjekk ho bort til Gunda og kviskra til henne, og kjælte for henne og sa at ho turvte ikkje vera redd. Du skal ikkje lide av di eg har fare stygt åt, sa ho.

Så var det ei natt ho vakna, og Gunda var så underleg. Skreik gjorde ho, men på slik ein rar måte; skjelvande, forpint, og ho låg og bivra og vrei seg; og andletet var mørkeraudt og stygt; munnen drog seg att og fram som i lått; men auga gjekk rundt og rundt og var liksom ville. Helene vart daudskremd. Ho flaug opp; kvar i Guds namn skulle ho av; ho tok i si hjartans naud barnet på armen og gjekk att og fram på golvet med det og byssa og vogga det og grét; barnet var sjukt, barnet ville døy; men her gjekk ho, eit stakkars kvinnfolk, åleine midt på natta. Ingen stad å koma, ingen hadde ho å sende. Og barnet skreik, verre og verre, og rulla med auga liksom i redsle, andletet vrei seg, munnen lo så uhugleg stygt; forskremd tråva ho golvet att og fram, la barnet ifrå seg og tok det att; freista å gjeva det flaska, men det tok ikkje imot; la i omnen så det vart varmt; endeleg gjekk ria over.

Tidleg om morgonen fekk ho bòd etter dokteren. Om eit par timar kom han. Jah. Det var krampe. Svært tilfelle forresten. Fekk gjeva barnet dette som han no skreiv opp, og så stelle det godt; han skulle koma att i ettermiddag. Kunne det leva? Mm – ; fekk sjå. Svært tilfelle. Godmår’n.

Ordforklaringer

sauma  sydde

ender og gong – noen ganger

bortsett – ugifte mødre som var i jobb, måtte ofte måtte ofte betale noen til å passe på barna deres

braut hovudet med – grublet over

ulikleg – upassende

turve – behøve, trenge

fare stygt åt – oppføre seg dårleg

bivra – skalv

lått – latter

3) Kritikk av den realistiske litteraturen.

 

I 1890 holdt Knut Hamsun et foredrag kalt Det ubevisste sjeleliv. I dette foredraget kritiserer han de realistiske forfatterne, og mener at vi bør ha en helt annen type litteratur.

Hva er det Hamsun misliker med realismen? Hva, eksakt, vil han ha istedenfor? Synes du, etter å ha lest en del realistiske og naturalistiske tekster, at Hamsun har et poeng? Eller er kritikken hans urimelig?

Skriv en resonnerende tekst der du diskuterer disse spørsmålene.

 

4) Langsvaroppgave: Sammenligning av to tekster fra det moderne gjennombruddet

 

– Utdrag fra Henrik Ibsens skuespill Et dukkehjem (1879)

– Utdrag fra Amalie Skrams roman Hellemyrsfolket (1887)

Sammenlign noen sider ved form og innhold i de to tekstene, og vis hvordan de er typiske for den kulturhistoriske sammenhengen de er skrevet i. Bruk eksempler fra tekstene, og skriv om både form og innhold. Bruk relevant fagspråk.

 

Et dukkehjem 

Helmer: Nora, Nora!

Nora: Jeg vil gå herfra nu straks. Kristine tar nok imot meg for i natt –

Helmer: Du er avsindig! Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det!

Nora: Det kan ikke nytte å forby meg noe heretter. Jeg tar med meg  det som tilhører meg selv. Av deg vil jeg ingenting ha, hverken nu eller senere.

Helmer: Hvilket vanvidd er dog dette!

Nora: I morgen reiser jeg hjem, – jeg mener, til mitt gamle hjemsted. Der vil det være lettest for meg å komme inn i et eller annet.

Helmer: Å, du forblindede, uerfarne skapning!

Nora: Jeg må se å få erfaring, Torvald.

Helmer: Forlate ditt hjem, din mann og dine barn! Og du tenker ikke på, hva folk vil si.

Nora: Det kan jeg ikke ta noe hensyn til. Jeg vet bare, det blir nødvendig for meg.

Helmer: Å, det er opprørende. Således kan du svikte dine helligste plikter.

Nora: Hva regner du da for mine helligste plikter?

Helmer: Og det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke pliktene imot din mand og dine barn?

Nora: Jeg har andre likeså hellige plikter.

Helmer: Det har du ikke. Hvilke plikter skulle det være?

Nora: Pliktene imot meg selv.

Helmer: Du er først og fremst hustru og mor.

Nora: Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror, at jeg er først og fremst et menneske, jeg, likeså vel som du, – eller i alle fall at jeg skal forsøke på å bli det.

Hellemyrsfolket

En augustettermiddag i begynnelsen av femti-årene kom et bondekledt fruentimmer stavrende oppover Ladegårdsbakken ved Bergen. Hun var så spinkel og bitte liten at hun på avstand så ut som et barn. Først når man kom nærmere, oppdaget man at det var en gammel kone. Ryggen var bøyd i hoftene og stod forover i en skrå linje. I det grågustne, flate ansiktet satt den røde nesen som en svullen klump. Underleppen hang ned på haken og syntes å være for tung til å kunne løftes opp på sin naturlige plass. Midt i undermunnen stod to høye, smale tenner som hadde vokst skjevt ut til sidene med et tomt rom i mellom seg. Andre tenner såes ikke. De små øyne uten bryn lyste med en rødlig blankhet som minnet om slitte kobberskillinger.

Da hun nådde toppen av bakken, stod hun stille og strøk svettedråpene av nesen med et grep av tommel- og pekefingeren. Solen skinte henne like i synet. […]

Etter et øyeblikks opphold ruslet konen videre. hun var full og gikk i bukter fra den ene veikant til den andre. Undertiden snublet hun, men reddet seg fra å falle ved å fekte med armene og bevege overkroppen hit og dit.

De enkelte hun møtte, stod stille og så etter henne. Det var temmelig mennesketomt på denne delen av veien. Først da hun var kommet forbi kirkegården, hvor landeveien snevredes inn av hyttene og småhusene som klyngevis, med åpne rom av blekmark og tørkeplasser innimellom, strakte seg nedover mot Stølen, begynte det å bli mere folksomt omkring henne.

«Småfylla! Kipelam, der e’ Småfylla!» lød det plutselig fra noen barfotede barn som lekte «munken går i engen» utenfor den gule arbeiderbolig som raget opp med sine mange små vinduer til venstre, et stykke borte fra de øvrige hus på toppen av en bakke. «Hurra for Småfylla!» og jublende styrtet de i vei etter bondekonen.

[…]

«Kom og føll me’, Sivert! Tippe Tue og Småfylla ska’ i Påttholle’ og selle skjørtet hinnes for brennevin!» ropte en guttestemme opp etter ham.

Sivert lot som han ikke hørte det.

«D’e’ hans farmor – jaggu e’ de’ farmoren hannes,» lød det straks etter. Og derpå: «Han e’ flau, han ve’kje nokken ska’ se seg.» Da Sivert kunne skjønne at de alle var kommet forbi, satte han seg ned midt i smuget på ett av stentrinnene og gjemte ansiktet i sine hender. Det skrek av hat og smerte inne i ham. Skammen suget ham om hjertet og brente ham i tinningene. Gudfader i himmelen! Skulle utholde slikt gang etter gang, gang etter gang. Sånn fortærende spott og spe, farfaren var jo likedan. Det fantes i hele verden ikke en gutt som hadde det verre enn han. Og hvor kunne han vente å komme seg frem i verden –, folk ville være redd for å ha med slikt pakk å gjøre.

Ordforklaringer

blekmark – et sted der man tørket og bleket klær i solen

kipelam – skjellsord for en fattig person

fortærende – grusom, forferdelig

selle skjørtet hinnes – selge skjørtet sitt (metafor for prostitusjon)

Tippe Tue – Småfylla sin kamerat