I Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei (2017) følger vi livene til to andregenerasjons innvandrergutter fra Stovner i Oslo, gjennom en periode på fem år. Samtidig som den er en oppvekstroman, tar boken opp temaer som kulturmøter, fremmedgjorthet og utenforskap.

Den ene av bokens hovedpersoner – Mo – er skoleflink og «godt integrert», men opplever at han ikke passer riktig inn noe sted – hverken i oppvekstmiljøet, på universitetet, eller andre steder.

Den andre hovedpersonen – Jamal – identifiserer seg ikke på noen måte med det tradisjonelt norske, men med Stovner, miljøet på gaten og amerikansk gangster-rap.

Store deler av romanen er skrevet på multietnolekt, noe som gjør den til en fascinerende og annerledes leseropplevelse.

01:14

Introduksjon

10:17

Om motivet – den ytre handlingen i romanen.

 

08:44

Om ulike temaer romanen tar opp: kulturmøter, fremmedgjøring, og det at folk i bunn og grunn gjerne er ganske like hverandre.

07:49

Om budskapet – hvordan romanen kan leses som en kritikk av media, og av hvordan innvandrere blir brukt av offentlige personer for å se bra ut utad.

02:54

Om hvordan romanen er komponert.

04:24

Om kontraster mellom de to hovedpersonene

06:06

Om miljøet – når og hvor handllingen foregår – og om språket i romanen. Vi ser spesielt på bokens bruk av multietnolekt, og hva som kjennetegner denne måten å snakke norsk på.

05:27

Om hvordan romanen tematiserer kulturmøter og utenforskap.

03:13

Om en mulig tolkning av tittelen, og om avslutningen.